Artikkelen er først publisert i medlemsbladet Grønt i fokus, nr. 1 2021.

Begrepet «grønne enger» gir mange av oss positive assosiasjoner og en følelse av trygghet. Gras som plante kan for noen være en litt kjedelig grønn vekst eller til og med «ugras». Men det er faktisk poenget for graset å bare være grønt og det så lenge som mulig. Gras dominerer store områder på alle kontinentene og har noen spesielle egenskaper som er viktige å ha i tankene, ikke minst ved valg av vekstskifte på en gård. De store grasmarkene på jordkloden har utviklet seg over lang tid og gjør noe med jordsmonnet som er vesentlig for både jordbruksdrift og samfunnet som trenger sunn mat og må leve med klimaet og klimaendringene.

Gras

Når man blar i Norsk Flora finner man grasfamilien med ca. 160 norske arter helt bakerst i boka. Grunnen til denne plasseringen er at grasfamilien er den yngste «oppfinnelsen» i plantenes evolusjon. Grasblomsten, som et kjennetegn i plantesystematikken, er redusert som et ledd i utviklingen av denne plantefamilien. De små enkeltblomstene trenger ikke tiltrekke seg pollinerende insekter, men er tilpasset pollinering ved hjelp av vinden.

Jordhelse

Når graset er grønt og vokser betyr det at det samler solenergi, og at fotosyntesen binder karbon fra lufta. Solenergi, vann og karbon brukes for å lage plantemateriale og oksygen over jorda, og planterøtter under jorda. Plantemateriale som dannes over bakken høstes eller beites i løpet av sesongen, men det som skjer under jorda er minst like viktig for oss, særlig i et lengre tidsperspektiv. Levende planterøtter frigir karbon i form av energirike organiske forbindelser (roteksudat). Dette trenger mikroorganismene for å vokse og frigjøre næringsstoffer (mineraler) som igjen blir tilgjengelige for planterøttene. I tillegg påvirker det jordstrukturen.

Levende jord

Levende planterøtter, roteksudat, sopphyfer, dødt plantemateriale og bakterier limer mineralpartikler, særlig sandkorn, i jorda sammen og lager god aggregatstruktur. Det gjør at mineralpartiklene holdes tettere sammen, og at det blir små rom med luft (oksygen) til planterøtter og annet jordliv, bl.a. meitemark som også bidrar i denne prosessen. På denne måten blir jorda stabilisert og jordas fysiske og kjemiske egenskaper endres vesentlig. Slik «levende jord» kan ta opp mye vann uten at store mengder av næringsstoffer (humus og mineraler) vaskes ut. Den holder jordpartikler (mineraler) på plass og drenerer vann godt i motsetning til støv eller jord med lite aggregatstruktur som kan beskrives som «død jord». Død jord eller støv kan lett blåses eller vaskes bort, og det skjer i stor skala både her i Norge og resten av verden. God aggregatdannelse er avhengig av flerårige dyrkingssystemer med gras, og man tror at noen aggregater kanskje kan bestå i over hundre år. God jordstruktur og vekstskifte med flerårig gras er derfor også effektivt jordvern.

Flere egenskaper

Gras har flere spennende egenskaper. I motsetning til blant annet lauvtrær og busker feller grasartene ikke løv eller blader, men holder seg grønt så lenge som mulig store deler av sesongen. Dette gjør at gras utnytter sollys effektivt og binder karbon så fort det kommer en varmere dag i den kalde årstiden eller regn etter en tørkeperiode. På denne måten kan gras vokse i kalde og tørre områder. Den klarer også å danne vegetasjonstyper i områder med høyt saltinnhold som strandenger.

Den relative andelen rotmasse i forhold til overjordisk biomasse er stor for gras og grasvegetasjon sammenlignet med andre arter og vegetasjonstyper. Moldinnholdet i jorda kommer hovedsakelig fra planterøtter. Siden gras har så stor andel rotmasse, bidrar grasrøttene i stor grad til molddannelse og karbonbinding, noe som er bra for jordbruk/matproduksjon og klima.

Grasmarker er opphav til viktige jordbruksområder

Gras har funnet sin plass i og karakteriserer mer eller mindre treløse vegetasjonstyper over store områder på hele jordkloden, som steppene i Asia, prærien i Nord-Amerika, pampas i Syd-Amerika og savannene i Afrika. Mange produktive jordbruksområder ligger i tidligere grasdominerte områder f.eks. svartjordsbeltet i Ukraina, Great Plains i USA, jordbrukslandskaper på løssjord i Sentral-Europa og marskland i Nederland og Nordwest-Tyskland. I Norge høstes det mange fôrenheter gjennom husdyrbeiting av grasdominerte vegetasjonstyper særlig i seterområdene i fjellet.

Sti cap rotsystem. Shalyt, M. S. (1950)
Gras, her en fjærgras-art fra steppene i Sentral-Asia, har mye rotmasse i forhold til overjordisk biomasse. På steppene er dette avgjørende for å utnytte nedbør om våren i et ellers tørt klima. Under disse forholdene bygges det opp tykke lag med humus. De er grunnlaget for store kornavlinger i svartjordbeltet. Kilde: Shalyt, M. S. (1950)
Stipa capillata. Strasburger (1991), Lehrbuch der Botanik für Hochschulen. 33. Aufl.
Kartet viser forekomst av hårfjærgras som dominerer steppene i middelhavslandene og Eurasia. Tidligere beitet her flokker med visent og tarpan, i dag fortsatt saiga-antilope og przewalski-hest i noen områder. Kilde: Strasburger (1991), Lehrbuch der Botanik für Hochschulen. 33. Aufl.

Utvikling sammen med beitedyr

Som artene i orkidéfamilien har utviklet seg sammen med pollinerende insekter, fugler eller andre dyr har grasartene og grasmarkene som vegetasjonstype utviklet seg sammen med beitedyr. Man tror at spesielt flokker med store beitedyr har spilt en avgjørende rolle. Gras blir stimulert til vekst gjennom beiting. Det henger sammen med grasets spesielle vekstform med lange, smale blad og vekstpunkt helt inntil bakken som gjør at det ikke blir skadet når de øvre plantedelene blir beitet.

Grasartene har også et konkurransefortrinn sammenlignet med plantearter som har vekstpunkt lenger opp og derfor tåler beiting dårligere. Trær, busker og de fleste urter har sine vekstpunkt øverst på planten og må danne nye skudd for å fortsette å vokse. Grasartene derimot fortsetter å vokse så lenge hele grasplanten har nok blader igjen for å fange nok solenergi til å lage nye blader og ikke minst også nye røtter. Hvis gras overbeites, dvs. beites kortere enn 5-6 cm, trenger det noen dager for å bygge opp igjen nye blader ved hjelp av energi fra røttene. Etter det kan planten på nytt utvikles både over og under jorda. I alle de naturlig grasdominerte økosystemene har beitedyrene tilpasset seg både grasets behov for å hvile og klimaet ved å forflytte seg i bestemte mønster gjennom året.

Tradisjonelle driftssystemer med beiting

Et slikt forflyttingsmønster ser vi i Norge der reinsdyr bruker ulike beiteområder til ulike årstider. Også undersøkelser av kyrs beitemønster rundt setrene viser at de gjennom å velge forskjellige ruter fra dag til dag lar beitevegetasjonen hente seg inn igjen, før de kommer tilbake til samme område. I seterområdene har beitedyra store områder å beite på. Beitemønstre påvirkes av næringsbehov, vaner, samarbeid i flokken, vær, tilgang til vann, insektforekomst eller gjennom styring av beitedyra ved hjelp av saltsteiner eller lokking/jaging. Reinsdyr blir lett forstyrret av folk og rovdyr i beiteområdene.

Seterdrift og reindrift er ekstensive driftsformer i landskap som kan produsere sunn mat med liten risiko for erosjon og avrenning og med lav bruk av innsatsfaktorer som gjødsel, plantevernmidler og fossilt brensel. Samtidig bidrar utmarksbeitingen i seterområdene til biologisk mangfold og karbonbinding i jorda. Forbedringspotensial finnes også her, og i Nord-Østerdalen ble det i fjor sommer tatt i bruk et solcelleanlegg til fossilfri drift av setra med melkeproduksjon. Nofence er en ny gjerdeteknologi som gir nye muligheter for å planlegge og målrette beiting. Per i dag er det relativ lite erfaring i bruken av teknologien som er basert på elektroniske klaver og mobil applikasjon med GPS. Den er godkjent for geit siden 2017, og for sau og storfe siden 2020.

Enga er åkerens mor

Kunnskapen om tradisjonell, bærekraftig bruk av arealene er ikke alltid fortsatt til stede, men vi blir mer og mer bevisst på og får stadig mer kunnskap om livet i jorda og betydningen av jordhelse. I dag vet vi at ordtaket «enga er åkerens mor» bærer i seg mye kunnskap. Vekstskifte med eng er effektivt mot ugras og bygger opp moldinnhold i jorda med god biologisk aktivitet og stabil jordstruktur som er motstandsdyktig mot ytre påvirkninger f.eks. kraftig regn. I drift med åpenåkerkulturer eller i områder der det ikke finnes husdyr og derfor ikke er behov for gras er det økt fokus på fangvekster og redusert jordbearbeiding. Dette erstatter noe av funksjonene flerårig eng har i tradisjonelle driftssystemer med eng og beiting. Kanskje ny teknologi som Nofence gjør at noen ser muligheter for å ta i bruk gamle eller nye beiteområder til beiting i områdene der det i dag er mest åkerkulturer. Dette vil kunne utvide areal til matproduksjon og bl.a. bidra til en forbedring av jordstruktur og karbonbinding i åkrene.

Kuroykje og solceller. Foto: Silke Hansen
Husdyr høster mange fôrenheter i seterområdene. Salt og et røkende bål mot insekter («kurøka») motiverer melkekyrne til å vende tilbake til setra fra utmarksbeite. I bakgrunnen synes solcelleanlegget til fossilfri drift av setra Utstuvollen i Nord-Østerdalen. Foto: Silke Hansen